Selv når borgerne står med "beviset" – gjerningsmannen – i fast grep, opplever de at politiet ikke har tid til å rykke ut, som vi kan lese i dagens reportasje.

Den siste tiden har RB gjentatte ganger rettet søkelyset mot politiets manglende prioritering av hverdagskriminalitet og konsekvensene for dem de er satt til å tjene; befolkningen. De aller fleste som rammes av en forbrytelse, vil bli preget av hendelsen. Et innbrudd i eget hjem vil for eksempel oppleves som et overgrep. Verdier blir borte, men det verste er at fremmede har vært på ferde og rotet i personlige eiendeler. Tapet av trygghet kan ikke erstattes av noe forsikringsselskap.

Når lovens håndhevere ikke prioriterer å fakke gjerningsmennene i saker som oppleves så viktige for den enkelte, er det forståelig at reaksjonene blir sterke.

Antallet innbrudd på Romerike øker, mens politiets oppklaringsprosent går motsatt vei. Ved forrige gjennomgang var antallet løste saker på fattige 29,5 prosent. For å gni det inn: Sju av ti kriminelle går fri. Skurkene får fritt spillerom. Det er grunn til å frykte at kjeltringene allerede har begynt å spekulere i politiets manglende suksess, eller lønnskamp, som det også kalles.

For det er nærliggende å se den dårlige oppklaringsprosenten i sammenheng med politiaksjonene som har pågått i månedsvis.

For hver gang politiet ikke rykker ut, bidrar det til å undergrave tilliten til lovens håndhevere.

Det fester seg et inntrykk av at det ikke er noen vits i å kontakte politiet. Resultatet kan bli svært alvorlig – at utålmodige borgere tar loven i egne hender.