Å bekjempe økonomisk kriminalitet gjennom etterforskning og aktorering har blitt stadig mer krevende. Politiet har fått tilført svært få ressurser sammenlignet med kontrolletatene de siste årene og blitt en «flaskehals». Blant annet derfor har markedet for private granskere økt kraftig. Det er vi ikke tjent med. Alvorlig økonomisk kriminalitet bør som hovedregel tas i rettssystemet. I den nye handlingsplanen mot økonomisk kriminalitet kan regjeringen revitalisere politiet som sentral aktør på området.

Samfunnet er ikke tjent med at kontrolletatene graver opp alvorlige straffbare forhold som blir lagt vekk av politiet av kapasitetshensyn. Vi er heller ikke tjent med at for mange tilfeller av alvorlig økonomisk kriminalitet styres utenom offentlighetens søkelys (utenom rettssalene). Utviklingen de siste årene må rettes opp.

At antall private granskere har vokst kraftig skyldes dels selskapenes behov for å belyse forhold som har lite med straff å gjøre, men mye gjelder nettopp oppdrag som ligger tett opp mot politietterforskning. Ofte hyres granskerne inn fordi styret har fått indikasjoner på at selskapets ansatte eller kontraktsparter kan ha begått lovbrudd. I en del tilfeller kommer de til politiet etter at granskerne har konkludert. Vår erfaring er at etterforskningen sjeldent blir hjulpet av at politiet på den måten kommer sent inn.

Vi tror at det at selskaper stadig oftere går til granskere blant annet skyldes en oppfatning om at politiet mangler ressurser til å følge opp sakene. I en SSB-undersøkelse fra 2005 (2005/14) svarte nesten 20 prosent av de som mente seg utsatt for grove bedragerier, uten å anmelde, at de tvilte på om politiet hadde ressurser til å følge opp. Som lederen for granskningsvirksomheten i Ernst & Young sa i Aftenposten 23. mai i år; «Vi ser en økende mengde saker som ikke går til politiet. Det er grunnlaget for vår vekst».

Mye av årsaken til at sakene ikke går til politiet er ubalansen i ressurser mellom førstnevnte og kontrolletatene. Skatte– og tolletatene, Kredittilsynet, Nav og Arbeids– og Konkurransetilsynet har de siste årene fått flere ressurser for å undersøke aktører som begår økonomisk kriminalitet. Styrkingen av kontrolletatene har vært nødvendig for å holde tritt med en utvikling hvor lovbruddene blir stadig mer kompliserte. Men til sammenligning har politi– og pålemyndighet fått svært lite. Skjevheten gjør det vanskelig for flere politienheter å være troverdige samarbeidspartnere. Samarbeidsrelasjonene med kontrolletatene er gode, men det tærer på samhandlingen når vårt ambisjonsnivå må holdes nede på grunn av begrensede personellmessige og økonomiske rammer. Problemet påpekes i blant annet Riksrevisjonene undersøkelse av myndighetenes innsats mot økonomisk kriminalitet (Dok. nr. 3:3 2008-2009): «kapasitetsproblemer ved flere politidistrikt gjør at samarbeidet ikke fungerer tilfredsstillende. Dette resulterer både i at færre saker blir anmeldt, og i at anmeldte saker blir henlagt».

Det er gjort for lite for å rette opp situasjonen. Rett nok er det opprettet økoteam i alle politidistrikt, Oslo politidistrikt fikk i år 12 millioner kroner øremerket til etterforskning av økonomisk kriminalitet og Økokrim har fått tilført noen stillinger. Nå teller den nasjonale politi– og påtaleenheten (som også håndterer miljøkriminalitet) 146 faste stillingshjemler (126 i 2003). Tilførselen av ressurser er svært kjærkommen, men sett opp mot kriminalitetsutviklingen er det langt fra nok. Mørketallene er store og det er verken mulig eller ønskelig at alle overtredelser skal etterforskes, men politiet bør i hvert fall ha kapasitet til å håndtere den alvorlige kriminaliteten som avdekkes av kontrolletater og andre. Vi ser at Norge blir stadig mer attraktivt for aktører som ønsker å berike seg urettmessig på bekostning av fellesskapet. Økonomiske krisetider gjør det ikke bedre. Regjeringen har nå en enestående mulighet til å rette opp skjevheten i ny handlingsplan mot økonomisk kriminalitet.