Et livredd ektepar på Sørli i Lørenskog alarmerte politiet ved halv to–tiden om natten om en blodig mann som forsøkte å trenge seg inn i huset deres. Politiet hadde ingen patrulje å sende umiddelbart. Først 45 minutter senere ble en beruset mann pågrepet i området.

Antall innbrudd har eksplodert på Romerike. Økningen så langt i år er 70 prosent fra i fjor som var et rekordår. Samtidig faller den generelle oppklaringsprosenten for vinningsforbrytelser. Østeuropeiske velorganiserte bander antar man står bak en ny kriminalitetsbølge politiet ikke har kontroll over.

Dette er to av sakene som har preget nyhetsbildet og RBs førstesider denne uken. To saker blant veldig mange flere som viser behovet for et oppegående og effektivt politikorps. Men fram til torsdag ettermiddag hadde vi et politikorps som har vært sterkt preget av en konflikt med staten og som i sum vel knapt har gått for halv maskin, utenfra bedømt. Og det også i første del av en sommersesong der innbrudd, tyverier og annen kriminalitet er på topp.

Østeuropeiske forbryterbander må ha gnidd seg i hendene lenge. Her kunne de komme til et av verdens rikeste land med en befolkning delvis preget av naivitet og med en politietat i knestående i forhold til operativ virksomhet. Snakk om å finne gullgruven!

Men nå er det heldigvis over, får vi tro. Regjeringen og Politiets Fellesforbund har kommet til enighet om en avtale som regulerer politiets arbeidstid og som inkluderer en lønnsmessig kompensasjon på opptil 40.000 kr for ekstraarbeid.

Beløpet er det samme som lå på bordet for vel ei uke siden, men det er foretatt visse justeringer i avtaleteksten, og et ekstra vanskelig punkt er ført over til nemndbehandling. Dermed har begge partene strukket seg mot en felles løsning som nå var helt nødvendig å få på plass. Og østeuropeiske bander har forhåpentlig mistet sin gullgruve.

Situasjonen i politietaten har vært særdeles alvorlig. At forbrytelser ikke ble håndtert eller oppklart, er alvorlig nok. Men det mest alvorlige og langsiktige skadeomfang med en slik konflikt er at folks tillit til politiet er i ferd med å svekkes – en tillit politiet er helt avhengig av å ha i et sivilisert samfunn. Det skyldes primært den måten Politiets Fellesforbund har opptrådt på det siste året.

Etter å ha godtatt et lønnsoppgjør i fjor vår, har politiforbundet fortsatt en kamp for høyere lønn utenfor etablerte spilleregler i arbeidslivet. Forbundet har med sin meget engasjerte leder Arne Johannessen kreativt forsøkt å dekke dette til gjennom å påstå at konflikten dreier seg om noe helt annet. Og medlemmene ble oppildnet til å opptre på en måte som er uhørt, blant annet gjennom åpne demonstrasjoner i uniform, noe som i seg selv er lovbrudd av dem som har som primæroppgave å sørge for at lover respekteres og overholdes.

Politiforbundet har opptrådt som en sjeldent aggressiv fagforening, og vi har sett konturene av et politisert politikorps. Det har vært svært urovekkende. For hvem vil lojaliteten til statens fysiske maktapparat være rettet mot framover – egne særinteresser eller det samfunn det er satt til å tjene og beskytte?

Arne Johannessen og Politiets Fellesforbund har spilt et meget høyt spill. De har visst at regjeringen ikke kan leve med en fortsatt politikonflikt i valgkampen og har tøyd strikken maksimalt. Samtidig har regjeringen ikke kunnet leve med å gi etter for en lønnskamp som vil ha en ukontrollerbar smitteeffekt.

Verken politiforbundet eller regjeringen kunne særlig lengre bivåne en stadig mer utrygg befolkning i ferd med å miste tilliten til samfunnets fremste beskyttende maktapparat. Med forhandlingsløsningen forventer jeg at vi igjen ser et fullt oppegående og hardt arbeidende politikorps som sikrer befolkningens trygghet. Og som kan gjenvinne den tillit og respekt som var til stede før den aggressive lønnskampen ble satt i verk.