Du finner kommentarinnlegget nedenfor.

En episode fra valgkampen har brent seg inn i bevisstheten. Utspillet fra lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, der han stemplet 18 tusen flyktninger og asylsøkere som kriminelle lykkejegere som skjuler sin identitet for å kunne voldta, rane og stjele fritt omkring i Norge, slipper ikke taket. Johannessens stempling sjokkerte også utenriksminister Jonas Gahr Støre. På valgnatta sa Støre til meg at han og politilederen hadde «skværet opp» i en radiodebatt.

Dette var det Johannessen først spilte ut her i avisa: «Norge er blitt et fristed for identitetsløse kriminelle asylsøkere. Bare i år vil 18 000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøver vold og omsette narkotika. I Oslo får narkotikaselgere operere fritt.»

Og videre sto det at dette er «Politiets eget bilde av virkeligheten i Oslo og Norge foran høstens valg. Arne Johannessen, leder av Politiets Fellesforbund, er bekymret.»

Johannessen måtte foreta et pinlig tilbaketog dagen etter, der han beklaget at han hadde stemplet alle identitetsløse flyktninger som kriminelle. «Det mener jeg selvsagt ikke, jeg legger meg helt flat», sa han da. Men han skyldte på sin sekretær. Det var ynkelig av en politimann med så høy machofaktor.

«Det er absolutt ingen grunn til å mistenkeliggjøre ni av ti asylsøkere for å ville skjule identiteten sin. Vi må hele tiden kjempe mot dette inntrykket som har etablert seg om at mer enn 90 prosent av asylsøkerne er skurker», sa UDI-direktør Ida Børresen til Klassekampen like etter valget.

Andre har påvist at kriminalstatistikken ble grovt misbrukt i debatten omasylpolitikk i valgkampen. Men det er kanskje ikke mer enn man kunne vente. Det er noe annet med Johannessen. Han stilte politiforbundet bak et bestemt politisk syn i valgkampens hete. Det er urovekkende. Uroen forsterkes av at politilederen i den lange «instruks»-konflikten med Politidirektoratet og justisministeren, tok i bruk metoder og maktmidler helt på kanten av loven.

I den konflikten oppnådde Johannessen et resultat som ga medlemmene et betydelig lønnstillegg på opp mot 40 000 kroner, og det resultatet økte helt sikkert hans allerede solide popularitet i eget forbund. Men noen er med på å betale en del av prisen for denne populariteten. Politiets oppklaringsprosent gikk betydelig ned mens konflikten pågikk. Det betyr at belastningen økte på ofrene for den uoppklarte kriminaliteten.

Samfunnet som helhet betalte også en pris da 4000 politifolk i uniform demonstrerte utenfor Stortinget. Det var et uhyggelig og skremmende syn. Uniformen representerer samfunnets rett til å anvendemakt overfor borgerne i visse sammenhenger og situasjoner. Dette er nøye beskrevet i lovverket for å hindremisbruk av dette privilegiet. Det er derfor forbudt å bruke uniform i for eksempel demonstrasjoner der formålet enten er politiske ytringer eller målet er egen vinning. Den massive, uniformerte demonstrasjonen som Johannessen entusiastisk støttet, var et soleklart brudd både på uniformens budskap og formål, og på lovbestemmelsene om dens bruk. Den gjorde et dystert inntrykk, og minnet om andre uhyggelige oppmarsjer i historien. Da Johannesen ble konfrontert med dette, bare blåste han av innvendingene.

Det følger et ubehag med å fremme kritikk av den populære lederen for Politiets Fellesforbund. Hva om jeg av en eller annen grunn havner i en politikontroll av et eller annet slag, identifiserer meg, og så blir gjenkjent som en av lederens kritikere av en politimann som er tilhenger av Johannessen? Vel, så går kanskje det bra. Jeg er en voksen, norsk, hvitmann med pressekort. I det ligger det et vern. Men Johannessen har bidratt til å skape usikkerhet om hvilken respekt en svart ungdom med uklar ID blir møtt med i situasjoner der de møter Johannessens medlemmer. Den sterke forbundslederen har jo slått fast at dissemenneskene er kommet hit for å bryte lover, voldta, rane og stjele.

Jeg kjenner og har vært i omfattende kontakt med mange politifolk gjennom et langt liv i journalistikken. Det store flertallet av disse har vært skeptiske vitner til endringene i politiarbeidet i retning bort fra et sivilt politi og over til et mer militært. Det er skjedd med entusiastisk støtte Politiets Fellesforbund i Arne Johannessen tid som leder. Forbundslederen selv gikk i mine øyne svært, svært langt etter drapet på politimannen Arne Sigve Klungland under NOKAS-ranet i Stavanger, i å hevde at dette ranet representerte det nye nivået på kriminaliteten i Norge. Det var dette norske politifolk nå måtte utstyres og forberedes på å møte i sitt daglige arbeid: kaldblodige drapsmaskiner bevæpnet med automatvåpen.

Det er uroen over den vedvarende tendensen hos forbundslederen til å overdrive og krisemaksimere som ikke vil slippe taket. I valgkampen gjorde Johannessen seg selv til en farlig løgner som Politiets Fellesforbunds medlemmer ikke lenger burde se seg tjent med å ha som sin fremste representant.

Jeg tror jo ikke at han vil bli avsatt, men inntrykket av at Politiets Fellesforbund er en kompakt masse som blindt følger lederens signaler, er ganske sterkt. Forbundet hadde vært tjent med at en opposisjon mot lederen hadde kommet til syne i noen viktige sammenhenger. I et samfunn er det uvurderlig å ha en ordensmakt som oppfattes som rettferdig, sindig og som har klokskapen til å avdramatisere konfliktsituasjoner, ikke alltid trappe dem opp.

Halvor Elvik