Det er i kjølevannet av politiførstebetjent Børge Ivarsen sin offentlige begravelse at Staff reiser dette spørsmålet. Arne Johannessen, leder av Politiets Fellesforbund, og Tor Erling Staff møttes til debatt om saken i Sytten Tretti på P4 i går.

– Jeg synes det er bra at han reiser en debatt. Det er alltid viktig å debattere temaet. Jeg ser på dette som en offentlig tjenestemann som blir drept i tjeneste for å beskytte samfunnet. Det er naturlig at det offentlige viser sin medfølelse på samme måte som når en soldat blir drept i Afghanistan. Da er det svær offentlig oppmerksomhet både i media, og statsråd som deltar i begravelse. Det er helt parallelt. Det samme skjedde her, statsråd stiller opp og politidirektøren stiller opp for å vise sin takknemlighet over at han har gjort en jobb for samfunnet og som dessverre endte tragisk, sier Johannessen til P4.

Han peker på den spesielle rollen som politiet har i samfunnet.

– Det er kun politiet som har som yrkesrolle å gå inn i alle farlige situasjoner og beskytte resten av samfunnet, og om nødvendig med sitt eget liv, sier Arne Johannessen til P4.

Leserinnlegget til Tor Erling Staff finner du nedenfor.

Noen tid er gått siden politiførstebetjent Børge Ivarsen ved Grimstad politistasjon ved en tragisk hendelse natt til 4. mars ble fratatt livet.

Rikshendelse
Agder politidistrikt gjorde få dager senere kjent at Ivarsen ville bli begravet fra Kristiansand Domkirke fredag 12. mars: «Det blir en offentlig begravelse hvor justisminister Knut Storberget og politidirektør Ingelin Killengreen deltar. Andre representanter fra det offentlige Norge vil også være til stede.» Ivarsens begravelse ble derved markert som en rikshendelse med direktesendinger på NRK og TV2, og store fotoreportasjer i riksavisene.

Offentlig begravelse er et ikke–begrep; enhver begravelse er i utgangspunktet offentlig. Ordene gir gode assosiasjoner; det nærmeste man tenker er statsbegravelse eller som det heter: Begravelse på statens bekostning. Det er det ikke. Ordene svever i det fri; de er ikke bundet av definisjon eller retningslinjer. De svever høyt. De har en effekt. Kanskje den effekt at man ser frem og opp, ikke ned og tilbake. Ikke mot det eventuelt svake ledd i egen rekke.

Kjørt ihjel
Jeg spør: Hva er det som skjer? Børge Ivarsen ble kjørt ihjel da han var i politiets tjeneste. Han la ut en spikermatte. Hvis spikermatten var lagt ut av en ansatt i Statens vegvesen: Hvilken markering ville da ha funnet sted? Hvilken domkirke ville ha vært åpnet til det man kaller en offentlig begravelse, hva ville vært sagt?

Spørsmålene har å gjøre med begrepet likeverd; likeverd mellom mennesker, mellom yrker. Det gjelder også et myndighetsorgans hunger etter symboleffekt, kanskje kan det kalles maktmisbruk, kanskje tildekking ved å vise styrke.

Børge Ivarsen, 48 år, var en helt fremragende politimann; det er på denne bakgrunn de prinsipielle spørsmål kan reises.

Sorgens markering
Et av vår tids kjennetegn er dette: Vi kan alle bli trafikkofre. Det kan gjelde læreren, sykepleieren, brannmannen. Sorgens markering forblir gjerne intern, lokal; den utløser ikke reaksjon som om et angrep var skjedd på lærerstand, sykepleieryrket eller brannetat.

Å dø som politimann er åpenbart noe annet enn å dø i et hvilket som helst annet yrke. At dette skjer, var for Storberget i Domkirken «vanskelig å forstå», for Killengreen «ufattelig». Å velge bort risikoaspektet er å forråde den onde del av kjernen i en politimanns arbeid.

Ivarsen døde ved det risikoaspekt som alltid er til stede ved politiets biljakt – en jaktgren politiet aldri har hatt mesterskap i. Jakten blir nå gransket av Spesialenheten for politisaker.

Kanskje en begravelse med mer ro og lavmælthet ville vært en riktigere markering ved Børge Ivarsens død.