Leserinnlegget, skrevet av leder Sigve Bolstad og sekretær Erik Eriksen i Oslo politiforening, stod på trykk i VG 31. mars. Du finner leserinnlegget nedenfor.

Norge har et av verdens beste politikorps, med ansatte som leverer politihåndverk av ypperste kvalitet og med en tillit i befolkningen få andre kan vise til. Dette er bl.a. resultat av kritiske blikk fra publikum, media, rettsvesen og ikke minst politiet selv. Et kritisk blikk som kan føles urettferdig og plagsomt, men som udiskutabelt fører til utvikling og forbedring fordi man har et sunt forhold til det.

Verdensklasse
Det kritiske blikket har det siste også dreid mot å se på hvorfor man ikke får mer politikraft for de økte ressursene etaten har fått. Ansvaret for dette er ikke den jevne politiansattes. For samme hvordan man vrir og vender på det leveres det derfra polititjeneste av verdensklasse. Spørsmålet om ressursutnyttelse er og blir et spørsmål om ledelse, og det er prisverdig at VG nå har satt søkelyset på hvordan norsk politi er ledet. Oppslaget der politidirektør Killengreen elegant skyver skylden for kritikk fra Riksrevisjonen over på sine politimestere, er etter vår mening beskrivende for hvordan politiet ledes: ansvaret skyves nedover sammen med stadig nye oppgaver, utfordringer bagatelliseres og det viktigste er å ikke terge politisk ledelse. Dette har lenge irritert og bekymret våre medlemmer, og er årsak til at årsmøtet i Oslo Politiforening har vedtatt ledelse som et hovedsatsingsområde.

Underkastelse
I politiet skal man være lojale overfor overordnede. Problemet er når lojaliteten blir så førende at det man tror er lojalitet, i stedet blir det som best kan beskrives som resignert underkastelse. Vi mener redselen for å bli oppfattet som illojal i norsk politi har blitt en hindring for den åpne meningsbrytning som er nødvendig for at kritisk tenkning og nye ideer får grobunn. Og det sier seg selv at etaten da ikke utvikler seg og blir i stand til å møte nye utfordringer. Fra våre medlemmer får vi høre at de etterlyser ledere som forteller hva politiet IKKE rekker over, også i offentligheten. Vår påstand er at folk i mange tilfeller hadde hatt forståelse for at også politiet må prioritere, dersom de hadde blitt fortalt det. I stedet forsøker man å skape et inntrykk av at alt lar seg håndtere. En illusjon som brister når publikum erfarer det motsatte.

Detaljstyring
Man finner antagelig noen av Norges beste ledere i norsk politi. Faglig dyktige folk med handlekraft, kreativitet og omsorg for sine undergitte, som vet å hente det beste ut og skape resultater innenfor politiets ekstremt utfordrende arbeidsfelt. Men samtidig finner man i politiet altfor mange dårlige ledere. At man ikke makter å levere resultater er et utslag av dette. En annen er at ledere blir direkte helseskadelige. En undersøkelse utført av Politiets Fellesforbund viste at foruroligende mange politiansatte hadde opplevd mobbing fra ledere. Mens man er dyktige på å løse andres konflikter, får konflikter i politiet leve i årevis fordi man har ledere som ikke evner å ta tak i dem. Hva slikt har å si for resultatoppnåelsen trenger neppe utdypes. Ledelseskulturen i politiet preges i dag av at for mange beslutninger tas på et for høyt nivå. Detaljstyringen starter allerede hos en engasjert og ivrig justisminister som, i stedet for å konsentrere seg om overordnet styring, undergraver politilederes autoritet ved overstyring og direkte inngripen i beslutningsprosesser politiledere med fagkunnskap burde fått ansvar for. Under ham en politidirektør som holder etaten i så stramme tøyler at fokus blir på prosess og begrensninger, fremfor dynamisk ledelse. Resultatet er ledere under dem igjen med så lite handlingsrom at de enten henfaller til beslutningsvegring, eller blir opphengt i regler og prosess for å unngå smekk på fingrene. Begge deler hemmer den visjonære tenkning og løsningsorienterte tilretteleggerrollen som kreves av ledere for å oppnå resultater i 2010.

Lederskap
Det lar seg lett dokumentere at samfunnet har mye å hente på fortsatt satsing på politiet. Men skal samfunnet være villig til dette kreves at etaten viser til resultater og effektiv drift. Dette oppnås ikke ved energitappende omorganiseringsprosesser, eller ved å skyve ansvar nedover. I stedet må ledere på alle nivåer ansvarliggjøres og gis reelle muligheter til å utøve ledelse. Ledere som ikke klarer dette må settes til andre oppgaver. La oss håpe politidirektøren er enig i at et sunt forhold til kritikk fører til forbedring og utvikling. Noe av det første hun da bør spørre seg om er hvorfor så få politiledere tør å ta del i den offentlige debatten, til tross for at hun har oppfordret til nettopp det.

Sigve Bolstad, leder Oslo Politiforening
Erik Eriksen, sekretær Oslo Politiforening