Leserinnlegget som stod på trykk fredag 23. april finner du nedenfor.

EUs datalagringsdirektiv skaper følelser og engasjement, det er bra. I vår tid treffes altfor ofte viktige kriminalpolitiske tiltak uten debatt i det offentlige rom. Ved Riksadvokatembetet har vi tradisjon for nøye å vurdere behovet for nye/endrede politimetoder under streng iakttagelse av rettssikkerhet for enkeltindivider og det humanistiske grunnsyn som preger – og fortsatt skal prege – vår straffeprosess. Ikke sjelden har vi gått imot innkomne forslag, enten fordi behovet ikke er tilstrekkelig dokumentert eller inngrepet er for vidtgående.

Til tross for dette har vi nå – etter nøye overveielser og kritisk gjennomgang – gitt vår tilslutning til at regler innføres i straffeprosessloven med utgangspunkt i ovennevnte direktiv. Hva er det vi ikke ser? Eller har vi sett noe som motstanderne ikke har fått øynene opp for?

Kombinasjonen EU og datalagringsdirektiv har i seg selv dårlig odds i Norge, la meg derfor nærme meg selve problemstillingen med et rent norsk perspektiv.

Avgjørende
Trafikkdata, bl.a. om hvilke telefoner (herunder IP-adresser) eller telefonnumre som har vært i kontakt med hverandre, tidspunktet og hvilken basestasjon signalene slår inn på, benyttes i dag som viktig informasjon av politiet og påtalemyndigheten for oppklaring av kriminalitet og ved senere iretteføring for domstolene.

Ved Riksadvokatembetet avgjøres tiltalespørsmålet fra hele landet i de alvorligste straffesakene, og vår erfaring med trafikkdata går 15 til 20 år tilbake i tid.

Det kan ganske enkelt ikke trekkes i tvil at slik informasjon har hatt stor – endog avgjørende – betydning i en lang rekke alvorlige saker, herunder drap, grove seksualforbrytelser, ran og narkotikakriminalitet.

Den aktuelle informasjonen tas i dag vare på - og er følgelig tilgjengelig for politiet på nærmere angitte vilkår – fordi teletilbyderne trenger slike opplysninger i faktureringsøyemed. Først etter tre til fem måneder slettes informasjonen, etter at regninger er sendt ut.

Mister tilgang
En avgjørende premiss for den videre drøftelse er flg.: Dagens lagringspraksis vil i nær framtid (til dels allerede) endres idet faktureringsgrunnlaget skifter fra faktisk bruk til tilgang. Med andre ord, gjør man intet mister politiet tilgang til informasjon som man i dag kan få under nærmere angitte omstendigheter. Alle bør kunne gi sin tilslutning til at opplysninger av stor betydning for etterforskningen i dag blir borte i morgen om det ikke iverksettes endringer. Debatten vil i så fall bli mer fruktbar.

Jeg vil ikke påstå at manglende tilgang til slikt materiale gir økt kriminalitet i vårt land. En slik prognose blir for usikker. Men begått kriminalitet blir vesentlig vanskeligere å oppklare; det er ingen usikkerhet forbundet med denne konklusjonen.

Uaktet EUs datalagringsdirektiv ville Riksadvokatembetet i en slik situasjon foreslått lovendringer. Omfanget av kriminalitet, og utviklingen av den alvorlige, er dessverre ikke slik i Norge i dag at man med vitende og vilje bør svekke politiets evne til å oppklare straffbare forhold. Et slikt eksperiment vil nødvendigvis få konsekvenser, ikke minst i et tillitsperspektiv. Mothensyn til den foreslåtte løsning finnes: 1) Det er prinsipielt nytt at staten pålegger private institusjoner - her teletilbydere - å ta vare på informasjon i en periode for å bekjempe kriminalitet og som myndighetene ikke engang vet om de har behov for. 2) Enkeltpersoner gis ikke mulighet til å reservere seg mot lagring i en periode og reelle valgmuligheter finnes ikke, vi er f.eks. alle avhengige av mobiltelefon. (Jeg forutsetter at materialet i lagringsperioden sikres forsvarlig med kontroll av sikkerhet fra Datatilsynet og at politiets tilgang reguleres nærmere.)

Avveininger
Innvendingene – som er reelle og viktige – påkaller oppmerksomhet og engasjement med vanskelige avveininger. De må vurderes mot dagens erfaring med den etterforskningsmessige betydning slik informasjon faktisk har. Jeg kan ikke se det annerledes enn at denne avveining må falle ut i favør av at dagens lagringspraksis riktignok med et annet formål – bør fortsette.

Slik lagring er lett å omgå for de som har urent mel i posen, hevder motstandere av direktivet. Det kan sikkert være riktig. Men dagens erfaring viser utvetydig at kriminelle kommuniserer i forbindelse med sin kriminalitet på måter som fanges opp. Omgåelsesmomentet kan følgelig ikke tillegges avgjørende betydning.

Det er et rent politisk spørsmål hvilke metoder politiet skal kunne benytte for å oppklare kriminalitet. Denne gang er det ikke et spørsmål om å innføre noe nytt, reelt sett er det hvorvidt verdifulle metoder fortsatt skal kunne benyttes det hele dreier seg om. Konsekvensen av manglende videreføring er klar: Færre saker blir oppklart! Kan det over tid gi foranledning til rop om nye og mer inngripende metoder?

Tor-Aksel Busch
Riksadvokat