Fagforeningen, med det offisielle navnet Politiets Fellesforbund, ble stiftet 16. mai 1905. 9. juni 1906 samlet 12 alvorlige menn seg i Møllergata 16 i Oslo til det første landsmøtet. Kvinner var den gangen totalt fraværende i politiet, og dermed heller ikke representert i styret. Men det er verdt å merke seg at norsk politi fikk sin første kvinnelige politibetjent i 1910. Da begynte Mathilde Henriksen i Kristiansand-politiet, tre år før kvinner fikk alminnelig stemmerett i Norge. Det skulle ta nesten hundre år før kvinnene inntok toppledelsen i fagorganisasjonen. Det skjedde altså i fjor, da Annie Sandersen Skotaam fra Telemark ble valgt som nestleder på landsmøtet. I styret har hun selskap av 3 andre kvinner. - Det betyr at heller ikke Politiets Fellesforbund har nådd målet om 40 prosent kvinner i styrende organer – et mål som ble vedtatt på landsmøtet i fjor, sier dagens forbundsleder Arne Johannessen. - Det er ikke tvil om at det har tatt tid før kvinner har blitt akseptert som en vanlig del av politier, sier Sandersen Skotaam. Hun var leder av likestillingsutvalget i Politiets Fellesforbund før hun ble nestleder, og har derfor erfart at det fortsatt er noen som mener at kvinner ikke hører hjemme i politiet. - Men jeg vil si at det i dag er stor forståelse både i etaten og i Politiets Fellesforbund for at politiet skal reflektere den befolkningen det skal betjene. Så får det så være at noen fortsatt mener at kvinner er for svake – på alle måter – til å håndtere en vanlig politihverdag. Ved opptak til politiets utrykningsenhet (UEH), har man nettopp endret de fysiske opptakskravene for kvinner, slik at de er litt lavere enn for menn. - Det er greit at menn er noe sterkere fysisk enn kvinner. Men de som mener det fortsatt er bare fysikken som teller, vet for lite om hva politihverdagen består av i dag, sier Sandersen Skotaam.

Hun trekker fram Mathilde Henriksen og bakgrunnen for at hun i sin tid begynte i politiet. Mathilde var forretningskvinne i Bergen på begynnelsen av 1900-tallet. Hun fattet interesse for "redningsarbeidet blant falne kvinner" og brukte fritiden sin til å hjelpe de prostituerte i byen. Forretningskvinne-karrieren ble lagt på hyllen. Hun rakk å være bestyrerinne både på kvinnehjemmet ved Grini i Oslo og på Indremisjonens Redningshjem for kvinner i Bergen, før hun begynte i politiet. Det var altså den sosiale delen av politiets arbeid, det å hjelpe folk som ikke helt håndterte livet, som tiltrakk henne.

- I dag er både kriminaliteten og mediehverdagen tøffere enn den var på Mathildes tid. De som vanligvis ikke har kontakt med politiet, vil i stor grad få inntrykkene sine fra mediene. Da kan de lett tro at politiet stort sett kjører rundt med våpen i bilene og håndterer ran og annen svært alvorlig kriminalitet. Men virkeligheten er at hoveddelen av arbeidet innebærer en sosial bit, nettopp den som tiltrakk Mathilde. Det å drive forebyggende arbeid blant barn og unge, hjelpe ungdom som er på vei ut på skråplanet og ikke minst hjelpe voksne som ikke har kommet seg inn på et A4-spor, er typiske Mathilde-oppgaver som aldri når forsidene, sier forbundsleder Arne Johannessen.

- Fordi politiets hverdag er så sammensatt og samfunnet så komplisert, trenger vi både menn og kvinner, som vi trenger innvandrere og andre grupper i etaten, understreker Sandersen Skotaam.

Hun trekker fram politidirektør Ingelin Killengreen, som nettopp har tillatt en gruppe homofile og lesbiske politibetjenter å være med i sommerens homoparade i Oslo – i uniform.

- Jeg mener det er et klart signal om at politiet er for alle, også for kvinner, innvandrere og homofile. Politiet skal tross alt også betjene disse gruppene i samfunnet, avslutter nestleder Sandersen Skotaam.